hits
  • 20.02.2018 kl. 20:40

DU VAR BARE TRETTEN

Det er snart 5 r siden, at du p tretten r mtte oppleve slik smerte. Du var bare tretten og jeg er lei meg for alt du gikk gjennom. Du var bare tretten, og opplevde en av de verste smertene du noen gang har hatt.

Kjre 13-ring,

Jeg er lei meg for at du flte du mtte vre noen andre for vre god nok. Jeg er lei meg for at du trengte vre som alle andre. Jeg er lei meg for at du gjorde det drlig p skolen for minne dem p sette pris p deg som den du er. Jeg er lei meg for at du ikke fikk det du fortjente. Jeg er lei meg for at du var misforsttt. Jeg er lei meg for at du trodde romansen var bra nok for deg. Jeg er lei meg for at du ble ignorert. Jeg er lei meg for at du ikke inns hvor god du var. Men jeg er glad for at du lrte av dette. Det gjorde at jeg sitter her i dag og beundrer deg. Jeg beundrer din vilje til se fremover. Jeg beundrer deg for alt du klarte komme deg gjennom, jeg beundrer din styrke. Jeg beundrer din glede gjennom alt det vonde. Det vil bli bedre. Tro meg. Kjre, srbare, Sandra. Du var bare tretten, du visste ikke bedre. Alle dine feil, alle dine opplevelser, var noe du trengte. Du trengte lre p egen hnd, du trengte vre p ditt laveste, for sette pris p ditt hyeste. Du overlevde det du ikke visste du kunne, og du var bare tretten. Du trodde ikke det ville bli bedre, du trodde ikke du ville oppleve ekte glede, men du sto p og det ekte lykke trenger ekte sorg og en hard kamp. Og det klarte du, jeg er stolt av deg. 

 

  • 28.01.2018 kl. 01:35

GI SLIPP

Sndag, 01.16 

Hei alle sammen, dette innlegget er vanskelig for meg skrive. Men det er noe jeg m gjre, det fles hvert fall snn. Jeg m gjre dette for meg selv, nr jeg fler jeg ikke finner veien ut av noe hjelper det skrive. Skrive til dere som alltid er der. Dere jeg alltid kan vre meg selv med. Mine kjre fantastiske lesere <3 

Noen ganger kan man fle seg s trygg med noen at man fler seg mer som seg selv sammen med den personen enn nr man er alene. Og noen ganger vil tid sammen med dem vre en flelse hvor man flyter over alle andre, hvor man ikke merker omverdenen engang. Hvor man fler seg s heldig at man ikke vet hvordan man skal sette pris p den kjrligheten man mottar. Til man til slutt ikke merker kjrligheten rundt seg lenger fordi man er s vandt til at den er der, s nr den frst ikke er der fler man seg helt tom. Man fler seg dum, alene, misforsttt og som en stor feil. Man vet ikke hvor man skal gjre av seg fordi smerten virker uovervinnelig. Umulig komme over, umulig se bort i fra. Hvordan skal man klare det? Hvordan skal man f til noe? Hvordan skal jeg tenke klart nr alt jeg tenker er deg. Hvordan skal jeg kjenne p den gleden du en gang ga meg? Hvordan skal jeg finne meg selv og leve med meg selv uten deg? Men n er det jo snn at en gang var ikke du her og jeg klarte meg helt fint. Var det ikke en gang du flte noe var umulig men du kom deg gjennom det? Den tannlegetimen, den prven, den vennen som dro, den kjrlighetssorgen eller en dden. Men der og da gruer du deg, du er redd for hva som vil skje.

Du vil stanse tiden for det blir for vanskelig. Du gjr alt du kan for ikke forestille deg hvordan det vil bli, men s skjer det. Og der skjedde det, n var det gjort. Der og da kan det fles helt jvlig men nr du ser tilbake 1 r senere, hva vil du si da. Du m huske puste, du m huske leve. Du m sette deg selv frst og ikke glemme de rundt deg som elsker deg. For de er der, ikke visne bort. Ikke visne bort som de blomstene du flte blomstret inni deg nr dere mttes. Ikke forlat, ta minner og gleder med deg. For dette er deg, ikke glem deg. N fles det ut som evigheten, men evigheten er ikke i nrheten engang. Det kommer til g bra, som det gjorde frste gang du kjrte sykkelen eller dro til tannlegen den gangen. Verden gr framover og det m du ogs. Gi slipp. 

  • 19.11.2017 kl. 03:42

TA KAMPEN ALENE

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Plutselig slo tanken meg, hva kan jeg gjre? Hva vil hjelpe? Spesifikt, hvem kan hjelpe? Hvem kan jeg skylde dette p, hvem kan hjelpe meg, men s slo det meg. Den eneste som kan hjelpe meg er meg. Men dette er ikke alltid like lett nr lsningen ikke er i nrheten en gang. Du m ta en kamp, en kamp for deg selv. Den eneste som kan hjelpe deg, er deg. Vi sker alltid etter lsninger rundt oss, noen sttte oss p. Noen som kan forklare hva vi trenger og hjelpe oss gjennom det vanskelige. Men den store forandringen, den m vi ta selv. Selv om vi ikke alltid er alene, fles det snn. Nr du ikke har noen lene deg p, noen som kan lse puslespillet for deg. Noen som har vrt gjennom det samme. Noen som forstr hver eneste tanke. Men det vi ofte glemmer er at vi er de eneste som forstr vre egne flelser. Vi kan ikke skylde p alt og alle, eller forvente ett svar fra noen andre enn oss selv. 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Hva gjr vi lsningen ikke er der, nr lysten og flelsene mangler? Alt er som et svart hull, vi ser ingen utvei. Men vi kan ikke gi opp, vi er ikke alene. Vi er alle mennesker, alle har noe de sliter med. Men selvflgelig noen puslespill er mindre enn andre. Men skal vi gi oss for det om? Ikke faen. Det blir jo ikke bedre av bare vente, vente p svar som ikke kommer. Det eneste svaret er oss selv. Vre tanker, vre krefter, vre evner. Ikke gi opp, du har det i deg. Du er ikke alene, vi er alle mennesker med vre egne gter. Jeg har selv sittet i flere situasjoner jeg aldri trodde jeg kom til komme meg ut av, akkurat n faktisk. Men skal jeg gi opp? Nei, for jeg hadde ikke vrt her jeg er n hvis jeg hadde gitt opp. Dette klarer du, bare ikke gi opp. Og aldri fl at du er alene, for du har alltid deg selv. Ikke glem det, den viktigste personen du har er deg selv. 

  • 15.09.2017 kl. 23:15

DETTE ER IKKE NOE JEG VIL GJRE

Heisann,

Lenge siden eller hva? Ja, vi kan vel si det. Hva skal jeg si? Jeg blir liksom helt drlig hver gang jeg skal beklage for hvorfor jeg vrt borte. Masse unnskyldninger om hvorfor jeg ikke har hatt tid og min "travle hverdag". For egentlig er det jo ikke snn. Rett og slett har jeg ikke hatt noe skrive om, og jeg har ikke nsket. Noen dager fles det ut som om dette ikke er noe jeg vil gjre, og p andre kan det vre det eneste jeg vil. S ja, vi kan vel si det er komplisert. S for gjre det p enklest og gyest mte for meg selv, velger jeg gjre det nr det er noe jeg selv vil. Og n, 3 sekunder fr jeg begynte skrive var det noe jeg ville. S da gjr jeg det. Jeg m innrmme at jeg savner blogge. Det fles ut som den eneste mten og uttrykke meg selv p og f orden p de rotete tankene. Det gir meg energi og motivasjon, men det er ikke alltid like lett. Jeg skal ikke skrive et innlegg for hvor vanskelig det er blogge, for det m vre en drm kunne leve av dette. Men, personlig liker jeg skrive personlige innlegg som kan hjelpe meg selv og andre, men det er ikke alltid historier for det. Og det er ikke alltid alt som burde publiseres helt enda, eller nr det oppleves. Jeg vil skrive om problemer fra mitt eget liv som jeg har klart beseire og finne lsning p. Og nr det er noe som oppleves her og n leter jeg selv enda etter lsningen. Men jeg lover dere, det kommer. Det gjr det. 

  • 19.04.2017 kl. 01:07

LIVET ER EN EVIG KAMP



Hvem er vi, og hva betyr vi for dem rundt oss? Blir jeg verdsatt? Betyr jeg noe? Sprsml du garantert har stilt deg selv en gang i lpet av livet. Vi er alle mennesker som er bygd p forskjellige grunnlag. Men det vi ofte glemmer, er at verdien vr, friheten vi har til vre oss selv, stemmen vr, grunnen vr for vre her, er helt lik. Vi betyr like mye uansett grunnlag, opprinnelse, legning, religionen, hva enn det mtte vre. Men det vet du nok allerede. Det er det vi, tenker om oss selv som betyr noe. Det er den tanken eller flelsen som styrer hvordan vi har det. Vi hrer ikke p de rundt oss, som gang p gang gjentar hvor viktige vi er. Hvor mye vi behver vre her. Alt som betyr noe, er oss selv. Det er mten psyken vr bryter oss ned p. Vi kan g et helt liv uten oppleve motstand fra utsiden, men vi kan fortsatt ha det helt elendig p innsiden. Hvordan skal vi klare lytte? Hvordan skal vi forst at vr eksistens er viktig. 

Vi m komme oss ut, vi m tro p at fremtiden blir bedre. Vi m kjempe, vi m tenke p alt det fine som vil komme. For du vet, og jeg vet at det er kun du som kan endre hvordan du har det. Omverdenen kan vre kaotisk og motgangen er stor, men det er kun DU som velger la det pvirke deg. S vi skal kjempe for en lys fremtid, vi skal tro p det bedre. Vi skal jobbe oss fremover og vite at vres liv pvirker. Vi er viktige, vi trengs her.

Livet er en evig kamp, og den kampen skal vi ta. Og den kampen, skal vi klare. 

Takk. 

  • 03.03.2017 kl. 01:59

PEACH PERFECTION








Heisann! N har vi endelig ftt forfyllet​ oss fra et sted til et annet og jeg har n ftt mitt helt eget studio! Hvor herlig, jeg gleder meg s utrolig mye til fortsette med innlegg og videoer n fremover. S her tenkte jeg slenge med et par bilder fra dagens look siden det er s lenge siden mitt siste sminke innlegg. Det er masse glede seg til, mine fine lesere!

PRODUKTER BRUKT:

Mac Fix +

Smashbox Pore Minimizing Primer

Giorgio Armani Lasting Silk Foundation

Mac Pro Longwear Concealer

Mac Highlighting Pen - Lightboost

RCMA No Color Powder

Coty Airspun Powder

Kat Von D Shade N Light Palette

Mac Blush - Melba

Mac Highlighter - Soft N Gentle

Anastasia Glow Kit - Sundipped

Anastasia Dipbrow

Anastasia Brow Powder 

Anastasia Modern Renaissance Eyeshadow Palette

Benefit Roller Lash Mascara

Jeffree Star Liquid Lipstick - Nude Beach 

 

  • 14.02.2017 kl. 18:17

EN VENNINNE, EN MORSFIGUR, SLVI



Hvordan er det mulig oppn ett tett forhold med kjresten til sin far? Hvordan er det mulig oppn en s sterk tilknytning. Hvordan er det mulig ha et mor/datter og venninne forhold p samme tid? Vet du hvorfor? Fordi det er hun her. Fineste, Slvi. Min far sin kjreste som jeg har blitt s utrolig glad i. Tusen takk for at du er du, verdens beste, Slvi. Tusen takk for at du sttter meg i tykt og tynt, for at du sprer glede og lykke uansett hvordan humret er. For at du har den styrken alltid til sttte oss. Og ikke minst, hvor glad du gjr min Far. Det som er det viktigste for meg, takk for at du har gjort han lykkeligere enn noen gang, og seg selv mer enn noen gang. Det tok ikke lang tid fr jeg kunne vre meg selv rundt deg som er vanskelig nok i seg selv. Og ikke nok med det, at jeg kunne blitt s glad i deg over kort tid og sett p deg som en mor og venninne. Jeg som aldri trodde at jeg ville kunne f en morsfigur igjen, fikk noe mye bedre enn hva jeg noen gang kunne drmme om. En helt fantastisk stemor, som jeg kan vre meg selv sammen med 100%.  Tusen takk for at du er du, fineste Slvi. 

  • 11.02.2017 kl. 22:35

17 KILO SENERE



Treningen har vrt en kamp. Men livet fr, var en verre kamp. Det var en kamp fle seg bra. kunne si at jeg flte meg bra nr det ikke var sant. Nr sommeren kom var jeg den eneste som gruet seg. Ikke p grunn av ferie, sol og varme, men fordi jeg mtte g i mindre klr. Jeg mtte velge bort den komfortable genseren med lange ermer og finne frem den ubehagelige toppen som dela selvtilliten. Jeg skjulte meg bak klrne og trodde jeg s mye bedre ut enn hva jeg gjorde. Jeg ville ikke innse hva som var problemet. P grunn av jeg visste hvor vanskelig sannheten var. Trening var fienden og maten var lsningen. Det var umulig tenkte jeg. Dette kunne jeg aldri klare. Men helt innerst ikke, var det vondere vre den eneste som aldri ville skifte sammen med andre i gymgarderoben. Jeg nsket se ut som dem, men det klarte jeg ikke. Jeg ville bruke den samme strrelsen, men den passet jeg ikke. Jeg ville vre den jenta som guttene var forelsket i, og ikke den som ble mobbet for strrelsen. Jeg ville vre den jenta som de andre jentene nsket se ut som, ikke den som de plaget. Jeg turte ikke, jeg orket ikke prve. Prve trene bort det store problemet. Vekten. Den vekten jeg aldri forsto var problemet fra starten av.

Men n, fikk jeg endelig motet til fjerne problemet. Det som har vrt et problem siden tredje klasse. Og n, fler jeg meg helt fantastisk. Det kunne bruke bikini uten bekymring. Endelig, for faen. Endelig kan jeg se meg selv i speilet. Endelig slipper jeg unng frykten om innse hva som egentlig dela meg fra starten. Endelig er jeg lykkelig. 



 

  • 08.02.2017 kl. 15:34

VKN OPP FOR FAEN!

 

Dere ser ikke, dere forstr ikke. Hvordan er det mulig at s mye srt og vondt kan g i hodet vrt og dere ikke merker det engang. Og nr vi tvinger oss selv til pne om den jvlige sannheten, tror dere ikke. Dere hrer ikke p oss. "Du lyver", "Det er ikke s ille", "Bare ignorer det", "Det gr over". Dere tenker som om dere har viktigere ting tenke over. Dette gjelder vre liv. Vre som blir delagt av andre personer som ikke forstr deres egne handlinger. Vre selvbilder og fremtid blir delagt p grunn av dette. P grunn av tiden dere ikke bruker p hjelpe oss og dem som skader. Vi blir ikke trodd. Vi blir ikke tatt serrist. Hva skal vi gjre da? Vi pner oss om alt det vonde vi skulle nske bare ville forsvinne. Og vi fr ingenting tilbake. Vet dere hvor jvla vondt det er? Vi gr her for lre. Vi trenger et bra milj for kunne lre. Hvorfor er det slik at vi m dra? Vi m bytte skole? Nr det er dere, kjre mobbere som delegger for oss. Vi skader oss. Vi delegger oss selv. Vr fremtid blir delagt p grunn av den sttten og hjelper vi ikke fikk. Dette m vi leve med. Sorgen, hatet og flelsen av ikke vre god nok. 

Lrere, vkn opp for faen! Se hva som skjer rundt oss. Se hva de gjr med oss. Hjelp oss, lr oss. Forsvar oss nr vi trenger dere. Hvordan kan kontorarbeid vre viktigere enn redde livet til en person? Ser der ikke? Og hvis dere ser, s orker dere ikke. Dere vil ikke blande dere inn, "for det er for mye jobb". Du jobber med barn og ungdom for gi den nyttig lre og informasjon vi vil trenge senere. Men er det ikke viktig lre om hvordan vi skal behandle hverandre i det  Norske samfunn? Er det ikke viktig lre om respekt, konsekvensene av mobbing og hvordan det fles ikke bli behandlet riktig? Ta kontroll, f utdanning om psykologi, ansatt psykologer p skoler, ha undervisning i helse om mobbing, fortell ekte hendelser. Hjelp oss, du vet ikke hvor alvorlig slike situasjoner er. Du vet ikke konsekvenser over sm handlinger. For dette her, gr ikke. Vi leser artikler i aviser om barn som har endt opp med selvmord p grunn av mobbing i skoler. Men hva gjr vi? Vi tenker "stakkar", og tenker over det en liten stund. Men s gr det over. Vi m gjre noe. Ikke senere, men n!

  • 02.02.2017 kl. 11:17

S MYE DERE SKULLE HA VISST


Jeg kom hjem hver dag etter skolen, og bare latet som ingenting. Vi pratet sammen og jeg sa ingenting. Jeg turte ikke fortelle. Fordi jeg var redd for bli dmmet, jeg var redd for den raske reaksjonen. Den negative og dmmende reaksjonen. Det at dere ikke skulle se min side og unng  forst meg. S jeg holdt munn, og sa ingenting. Jeg var redd for at dere skulle se meg som den drlige person jeg var. Det var s mye dere skulle ha visst. Og det se tilbake p det, hvor du. Kjre Pappa, vet alt fra a- er skummelt. Det var s mye jeg kunne forhindret, hvis dere hadde visst mer. Men igjen, hadde jeg vrt den jeg er i dag? Hadde jeg lrt av mine drlige handlinger? Nei. Og derfor nsker jeg ikke ta tilbake mine drlige valg fra fortiden. For da hadde jeg ikke vrt den jeg er i dag. S takk, for at vi kan gjre valg og lre av dem. 
 

  • 01.02.2017 kl. 21:57

SELVSKADING, KAN VI SNAKKE OM DET?


Arret. Arret jeg m leve med resten av mitt liv. Bare det se ned p det tjukke, hvite merket minner meg om alt som skjedde. Det minner meg om svakheten. Nr jeg ikke visste at det kunne vre s mye verre. Nr jeg laget noe jeg ikke hadde grunn for lage. Jeg visste ikke hva smerte var. S jeg blir flau av tenke tilbake. Merkene mine minner meg om en uerfaren, liten, ung jente som nsket bli likt av alle. Som ikke taklet at noen ikke var like glad i henne som hennes beste venner. For slik er jo verden. Ikke alle kan like deg. Slik er det bare. Men jeg visste ikke det. S i min situasjon, blir jeg flau. Det skade og merke sin kropp for evig p grunn at en liten ting som egentlig ikke var s viktig. Nr jeg ser tilbake etter alt jeg har gtt gjennom etter det, s var det ingenting for si det slik. Men poenget. Hvorfor blir det sett p som en normal sak i dagens samfunn? Det er jo helt sykt. Uansett hva det m vre, s lser det ikke noen ting. Du er ikke verdils, du har folk rundt deg som er glad i deg, du trenger ikke gjre det. Det endrer ikke smertene, det fjerner dem hvert fall ikke. S nei. Hva vil du at dine fremtidige barn skal tenke om de ser arrene dine? nsker du se barnet sitt fortvilte ansikt over at Mamma eller Pappa har skadet seg selv da de var yngre og uvitende. En dag. En dag vil du forst og merke at det ikke var verdt det. Det blir bedre. Det gjr virkelig det. Dette kommer fra meg som sto opp lurte p nr jeg skulle fullfre alt. Fordi jeg s ingen utvei. Men en dag, fine deg. Da, vil du forst at all smerten var verdt det. For du fikk oppleve smile uten grunn, vre omringet av fantastiske mennesker, Og se deg selv i speilet og tenke, "Jeg er god nok". 
 

  • 30.01.2017 kl. 09:31

MIN HELT, MIN PAPPA



Vi har aldri hatt det nrmere enn vi har n. Du er min helt, som jeg kan se opp til, fordi du er s modig og sterk. Du inspirerer meg og respekterer valgene jeg tar. Du sttter meg gjennom alt, og det verdsetter jeg deg for. Kjre Pappa, tusen takk for at du er her for meg. Nr vi begge mistet Mamma, sto vi sammen og jobbet oss sterkere. Vi utviklet oss sammen, og ble helt nye personer. Bedre og lykkelige personer. Jeg beundrer styrken din og ser opp til deg. Du er min rollemodell, min helt, og min aller beste venn. Vi kan le, vi kan grte og vi kan snakke om alt. Selvtilliten og gleden min er det du, som har skapt.

Hva skulle jeg gjort uten deg? Hvor hadde jeg vrt uten din fornuft? Du ser den ekte meg og er glad i meg for den jeg er. Vi gr s godt sammen, og du vet alt jeg brer i mitt hjerte. Tusen takk, verdens beste far, for at du er du. Dette skriver jeg med trer i ynene, jeg er s takknemlig for ha deg. Og det plutselig kunne miste deg, klarer jeg ikke forestille meg. Tusen takk for at du har funnet Slvi som passer s godt p oss. Hun er en engel som jeg har lrt kjenne og elske. Hva var det vi sa, "Vi skal passe p hverandre". Og det har vi gjort siden dag n, Jeg passer ryggen din, og du passer min. Vi er et team.  

  • 29.01.2017 kl. 22:25

SKAPER OPERASJONER DRLIGE FORBILDER?


Her sitter jeg og bestemmer meg for skrive enda et blogginnlegg. Og jeg fler meg, utrolig sint. Etter ha sett videoer fra bloggere hvor plastisk kirurgi diskuteres. Jeg har skrevet et blogginnlegg om dette tidligere, hvor jeg diskuterer litt min mening om saken. Og n, blir dem som har gtt gjennom plastisk kirurgi hengt ut av andre personer i media. Det har blitt en automatisk sak, hvor dem som har gjort dette er drlige personer. Men hvorfor? Dette er personer som har slitt tidligere og kun nsker fle seg bedre. Personlig, kunne jeg aldri gjort det selv, men det betyr ikke at jeg skal snakke ned p dem som har det. Hvorfor er det slik, at en person som gjr et inngrep, automatisk blir en drlig person og fr ikke poste p sosial media fordi de er drlige forbilder. Selvtillit er noe du m jobbe med selv og den eneste personen du skylde p p grunn av drlig selvtillit, er deg selv. Det er kun du som kan jobbe p den, og vi kan ikke forhindre at andre poster p media nr de er stolt av seg selv. For hva er dumt med det? Og det at vi skal henge ut dem som har gjort det, og de blir frontet som drlige personer, gjr meg utrolig sint. Det er deres kropp, ansikt og ikke minst, valg. Slik som jeg, som valgte trene av 17 kilo, fordi jeg ikke var fornyd. Skal jeg da fle meg som et drlig forbilde fordi det var noe som plaget meg? Nei. Vi tar alle egne valg, og gjr feil. Men det betyr vel faen ikke at vi er drlige mennesker. 

  • 27.01.2017 kl. 12:52

ET SAMFUNN FYLLT MED KJRLIGHET, IKKE HAT



Dette er ett press vi putter p oss selv. Hvorfor er det slik at sosial media og spesielt bloggere, alltid fr skylden? Dagens samfunn sitt syn p drlig selvtillit kommer fra dem som poster mye av seg selv p sosial media. Men, hvem gjr ikke? Vi har alle blitt en del av et overfladisk samfunn. Men hvorfor skal vi konstant skylde p dem som vi mener er "penere" enn oss? Hvorfor skal vi skylde p dem, at de delegger vrt syn p oss selv? Hvordan skal dette fikses, skal alle stoppe poste selvportretter p grunn av at det finnes noen som "ser bedre ut" enn oss? Nei.

Vi er ndt til stoppe kritisere de andre rundt oss, alt p grunn av komplikasjoner ved egen selvtillit. Det trenger ikke vre noen som ser bedre ut enn deg, det handler om egen tankegang. Problemet kommer innenfra, og vi kan gjre s mye ved bare jobbe med oss selv. Tenk p hvor samfunnet hadde vrt da? Vi kunne spredd kjrlighet isteden for hat, og alle kunne beundre hverandre men ogs seg selv. Ja, hun eller han var veldig pen, men det er ogs du! Det er vi alle. Vi er alle vakre, for vi er alle forskjellige. 

  • 24.01.2017 kl. 09:16

DERE REDDET MITT LIV

Jeg levde i mitt verste mareritt for ett r siden. Jeg var s langt nede at jeg ikke s veien ut. Alt rundt meg ble komplisert og umulig. Angsten ble verre og jeg sto alene uten noen bak meg. Jeg flte meg ensom og verdils. Jeg var innestengt, i meg selv og p rommet hvor jeg slet hver eneste dag. Livet ble en kamp, og jeg kjempet de rundt meg som ville meg vondt. Jeg lrte kjenne meg selv dag for dag. Helt plutselig var masken borte nr vennene dro. Jeg trengte ikke vre noen andre enn meg selv, for jeg hadde ingen igjen miste. Som stort sett var den eneste gleden med alt dette. Jeg fikk lre kjenne meg selv og ikke utvikle meg for noen andre enn meg selv.

Skolen var en kamp. Jeg mtte tvinge meg ut av dren, hver eneste dag. Jeg klarte ikke, men jeg mte. Og det var da angsten slo til p sitt verste. Jeg ville ikke noen skulle se meg g rundt alene. Det var flaut. S jeg stresset med gjemme meg p toaletter og g til steder hvor ingen kunne se. For jeg var jo alene. Ingen forsto, ingen visste. Hvorfor gjorde ingen noe? Hvorfor sto de bare der nr jeg hadde det s vondt. Det var da det slo meg. Hvordan kunne de vite? De hadde egne problemer. Det var opp til meg. Men p grunn av angsten var jeg redd for bli ledd av hvis jeg spurte om bli med. Jeg flte meg ikke god nok, jeg flte meg ikke verdt en dritt.

S en dag, hvor jeg kom hjem fra skolen. Startet jeg leke litt p sminkebordet, og da kom ideen. Hva med starte blogge igjen? Jeg hadde jo all tid i verden. S jeg postet mine frste innlegg, og jeg fikk respons. De likte det, jeg var flink. S etter hvert utviklet jeg mer og mer selvtillit ut fra bloggen og responsen deres. Og hvis det ikke var for dere, som har likt, kommentert og skrevet til meg, s hadde jeg kanskje ikke vrt her i dag. Tusen hjertelig takk. Og det er p grunn av dere, jeg deler mine egne erfaringer. For hjelpe dere slik dere hjalp meg. Jeg skylder dere alt i verden, og vil aldri slutte kjempe for dere. Jeg har selv vrt den usikre, mobbet, utnyttet, lesbiske som aldri turte komme ut, jenten som ikke hadde noen se opp til. S jeg str her med pne armer vil dere, kjre lesere, skal vite. At jeg, eg her for dere. Jeg er her for deg. Jeg forstr og nsker hre. Og takker deg for alt du har gjort for meg. Godt og vondt, for du har vrt med bygge den personen jeg er i dag. Den stolte jenten jeg er og det hadde jeg ikke vrt hvis det ikke var for dere. Tusen hjertelig, takk. 

  • Sandra Margrethe Birk

    Hei! Mitt navn er Sandra og jeg kommer fra Stavanger. Dette er min blogg hvor jeg skriver om forskjellig helt fra det vanlige hverdagslivet til problemer eller saker jeg interesserer meg for. Hvis dette er noe som hrer interessant ut for deg, gjerne flg meg videre! Sjekk ut linkene over for flge meg p mine andre sosiale medier! Tusen takk for at du beskte bloggen min, hper du kommer igjen!


    KONTAKT


    Sandrabirk@outlook.com

    Sk

    Bla i bloggen


    Bloggdesign

    Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no