• 19.11.2017 kl. 03:42

Å TA KAMPEN ALENE

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Plutselig slo tanken meg, hva kan jeg gjøre? Hva vil hjelpe? Spesifikt, hvem kan hjelpe? Hvem kan jeg skylde dette på, hvem kan hjelpe meg, men så slo det meg. Den eneste som kan hjelpe meg er meg. Men dette er ikke alltid like lett når løsningen ikke er i nærheten en gang. Du må ta en kamp, en kamp for deg selv. Den eneste som kan hjelpe deg, er deg. Vi søker alltid etter løsninger rundt oss, noen å støtte oss på. Noen som kan forklare hva vi trenger og hjelpe oss gjennom det vanskelige. Men den store forandringen, den må vi ta selv. Selv om vi ikke alltid er alene, føles det sånn. Når du ikke har noen å lene deg på, noen som kan løse puslespillet for deg. Noen som har vært gjennom det samme. Noen som forstår hver eneste tanke. Men det vi ofte glemmer er at vi er de eneste som forstår våre egne følelser. Vi kan ikke skylde på alt og alle, eller forvente ett svar fra noen andre enn oss selv. 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Hva gjør vi løsningen ikke er der, når lysten og følelsene mangler? Alt er som et svart hull, vi ser ingen utvei. Men vi kan ikke gi opp, vi er ikke alene. Vi er alle mennesker, alle har noe de sliter med. Men selvfølgelig noen puslespill er mindre enn andre. Men skal vi gi oss for det om? Ikke faen. Det blir jo ikke bedre av å bare vente, vente på svar som ikke kommer. Det eneste svaret er oss selv. Våre tanker, våre krefter, våre evner. Ikke gi opp, du har det i deg. Du er ikke alene, vi er alle mennesker med våre egne gåter. Jeg har selv sittet i flere situasjoner jeg aldri trodde jeg kom til å komme meg ut av, akkurat nå faktisk. Men skal jeg gi opp? Nei, for jeg hadde ikke vært her jeg er nå hvis jeg hadde gitt opp. Dette klarer du, bare ikke gi opp. Og aldri føl at du er alene, for du har alltid deg selv. Ikke glem det, den viktigste personen du har er deg selv. 

  • 15.09.2017 kl. 23:15

DETTE ER IKKE NOE JEG VIL GJØRE

Heisann,

Lenge siden eller hva? Ja, vi kan vel si det. Hva skal jeg si? Jeg blir liksom helt dårlig hver gang jeg skal beklage for hvorfor jeg vært borte. Masse unnskyldninger om hvorfor jeg ikke har hatt tid og min "travle hverdag". For egentlig er det jo ikke sånn. Rett og slett har jeg ikke hatt noe å skrive om, og jeg har ikke ønsket. Noen dager føles det ut som om dette ikke er noe jeg vil gjøre, og på andre kan det være det eneste jeg vil. Så ja, vi kan vel si det er komplisert. Så for å gjøre det på enklest og gøyest måte for meg selv, velger jeg å gjøre det når det er noe jeg selv vil. Og nå, 3 sekunder før jeg begynte å skrive var det noe jeg ville. Så da gjør jeg det. Jeg må innrømme at jeg savner å blogge. Det føles ut som den eneste måten og uttrykke meg selv på og få orden på de rotete tankene. Det gir meg energi og motivasjon, men det er ikke alltid like lett. Jeg skal ikke skrive et innlegg for hvor vanskelig det er å blogge, for det må være en drøm å kunne leve av dette. Men, personlig liker jeg å skrive personlige innlegg som kan hjelpe meg selv og andre, men det er ikke alltid historier for det. Og det er ikke alltid alt som burde publiseres helt enda, eller når det oppleves. Jeg vil skrive om problemer fra mitt eget liv som jeg har klart å beseire og finne løsning på. Og når det er noe som oppleves her og nå leter jeg selv enda etter løsningen. Men jeg lover dere, det kommer. Det gjør det. 

  • 19.04.2017 kl. 01:07

LIVET ER EN EVIG KAMP



Hvem er vi, og hva betyr vi for dem rundt oss? Blir jeg verdsatt? Betyr jeg noe? Spørsmål du garantert har stilt deg selv en gang i løpet av livet. Vi er alle mennesker som er bygd på forskjellige grunnlag. Men det vi ofte glemmer, er at verdien vår, friheten vi har til å være oss selv, stemmen vår, grunnen vår for å være her, er helt lik. Vi betyr like mye uansett grunnlag, opprinnelse, legning, religionen, hva enn det måtte være. Men det vet du nok allerede. Det er det vi, tenker om oss selv som betyr noe. Det er den tanken eller følelsen som styrer hvordan vi har det. Vi hører ikke på de rundt oss, som gang på gang gjentar hvor viktige vi er. Hvor mye vi behøver å være her. Alt som betyr noe, er oss selv. Det er måten psyken vår bryter oss ned på. Vi kan gå et helt liv uten å oppleve motstand fra utsiden, men vi kan fortsatt ha det helt elendig på innsiden. Hvordan skal vi klare å lytte? Hvordan skal vi forstå at vår eksistens er viktig. 

Vi må komme oss ut, vi må tro på at fremtiden blir bedre. Vi må kjempe, vi må tenke på alt det fine som vil komme. For du vet, og jeg vet at det er kun du som kan endre hvordan du har det. Omverdenen kan være kaotisk og motgangen er stor, men det er kun DU som velger å la det påvirke deg. Så vi skal kjempe for en lys fremtid, vi skal tro på det bedre. Vi skal jobbe oss fremover og vite at våres liv påvirker. Vi er viktige, vi trengs her.

Livet er en evig kamp, og den kampen skal vi ta. Og den kampen, skal vi klare. 

Takk. 

  • 03.03.2017 kl. 01:59

PEACH PERFECTION








Heisann! Nå har vi endelig fått forfyllet​ oss fra et sted til et annet og jeg har nå fått mitt helt eget studio! Hvor herlig, jeg gleder meg så utrolig mye til å fortsette med innlegg og videoer nå fremover. Så her tenkte jeg å slenge med et par bilder fra dagens look siden det er så lenge siden mitt siste sminke innlegg. Det er masse å glede seg til, mine fine lesere!

PRODUKTER BRUKT:

Mac Fix +

Smashbox Pore Minimizing Primer

Giorgio Armani Lasting Silk Foundation

Mac Pro Longwear Concealer

Mac Highlighting Pen - Lightboost

RCMA No Color Powder

Coty Airspun Powder

Kat Von D Shade N Light Palette

Mac Blush - Melba

Mac Highlighter - Soft N Gentle

Anastasia Glow Kit - Sundipped

Anastasia Dipbrow

Anastasia Brow Powder 

Anastasia Modern Renaissance Eyeshadow Palette

Benefit Roller Lash Mascara

Jeffree Star Liquid Lipstick - Nude Beach 

 

  • 14.02.2017 kl. 18:17

EN VENNINNE, EN MORSFIGUR, SØLVI



Hvordan er det mulig å oppnå ett å tett forhold med kjæresten til sin far? Hvordan er det mulig å oppnå en så sterk tilknytning. Hvordan er det mulig å ha et mor/datter og venninne forhold på samme tid? Vet du hvorfor? Fordi det er hun her. Fineste, Sølvi. Min far sin kjæreste som jeg har blitt så utrolig glad i. Tusen takk for at du er du, verdens beste, Sølvi. Tusen takk for at du støtter meg i tykt og tynt, for at du sprer glede og lykke uansett hvordan humøret er. For at du har den styrken alltid til å støtte oss. Og ikke minst, hvor glad du gjør min Far. Det som er det viktigste for meg, takk for at du har gjort han lykkeligere enn noen gang, og seg selv mer enn noen gang. Det tok ikke lang tid før jeg kunne være meg selv rundt deg som er vanskelig nok i seg selv. Og ikke nok med det, at jeg kunne blitt så glad i deg over kort tid og sett på deg som en mor og venninne. Jeg som aldri trodde at jeg ville kunne få en morsfigur igjen, fikk noe mye bedre enn hva jeg noen gang kunne drømme om. En helt fantastisk stemor, som jeg kan være meg selv sammen med 100%.  Tusen takk for at du er du, fineste Sølvi. 

  • 11.02.2017 kl. 22:35

17 KILO SENERE



Treningen har vært en kamp. Men livet før, var en verre kamp. Det var en kamp å føle seg bra. Å kunne si at jeg følte meg bra når det ikke var sant. Når sommeren kom var jeg den eneste som gruet seg. Ikke på grunn av ferie, sol og varme, men fordi jeg måtte gå i mindre klær. Jeg måtte velge bort den komfortable genseren med lange ermer og finne frem den ubehagelige toppen som ødela selvtilliten. Jeg skjulte meg bak klærne og trodde jeg så mye bedre ut enn hva jeg gjorde. Jeg ville ikke innse hva som var problemet. På grunn av jeg visste hvor vanskelig sannheten var. Trening var fienden og maten var løsningen. Det var umulig tenkte jeg. Dette kunne jeg aldri klare. Men helt innerst ikke, var det vondere å være den eneste som aldri ville skifte sammen med andre i gymgarderoben. Jeg ønsket å se ut som dem, men det klarte jeg ikke. Jeg ville bruke den samme størrelsen, men den passet jeg ikke. Jeg ville være den jenta som guttene var forelsket i, og ikke den som ble mobbet for størrelsen. Jeg ville være den jenta som de andre jentene ønsket å se ut som, ikke den som de plaget. Jeg turte ikke, jeg orket ikke å prøve. Prøve å trene bort det store problemet. Vekten. Den vekten jeg aldri forsto var problemet fra starten av.

Men nå, fikk jeg endelig motet til å fjerne problemet. Det som har vært et problem siden tredje klasse. Og nå, føler jeg meg helt fantastisk. Det å kunne bruke bikini uten bekymring. Endelig, for faen. Endelig kan jeg se meg selv i speilet. Endelig slipper jeg å unngå frykten om å innse hva som egentlig ødela meg fra starten. Endelig er jeg lykkelig. 



 

  • 08.02.2017 kl. 15:34

VÅKN OPP FOR FAEN!

 

Dere ser ikke, dere forstår ikke. Hvordan er det mulig at så mye sårt og vondt kan gå i hodet vårt og dere ikke merker det engang. Og når vi tvinger oss selv til å åpne om den jævlige sannheten, tror dere ikke. Dere hører ikke på oss. "Du lyver", "Det er ikke så ille", "Bare ignorer det", "Det går over". Dere tenker som om dere har viktigere ting å tenke over. Dette gjelder våre liv. Våre som blir ødelagt av andre personer som ikke forstår deres egne handlinger. Våre selvbilder og fremtid blir ødelagt på grunn av dette. På grunn av tiden dere ikke bruker på å hjelpe oss og dem som skader. Vi blir ikke trodd. Vi blir ikke tatt serriøst. Hva skal vi gjøre da? Vi åpner oss om alt det vonde vi skulle ønske bare ville forsvinne. Og vi får ingenting tilbake. Vet dere hvor jævla vondt det er? Vi går her for å lære. Vi trenger et bra miljø for å kunne lære. Hvorfor er det slik at vi må dra? Vi må bytte skole? Når det er dere, kjære mobbere som ødelegger for oss. Vi skader oss. Vi ødelegger oss selv. Vår fremtid blir ødelagt på grunn av den støtten og hjelper vi ikke fikk. Dette må vi leve med. Sorgen, hatet og følelsen av å ikke være god nok. 

Lærere, våkn opp for faen! Se hva som skjer rundt oss. Se hva de gjør med oss. Hjelp oss, lær oss. Forsvar oss når vi trenger dere. Hvordan kan kontorarbeid være viktigere enn å redde livet til en person? Ser der ikke? Og hvis dere ser, så orker dere ikke. Dere vil ikke blande dere inn, "for det er for mye jobb". Du jobber med barn og ungdom for å gi den nyttig lære og informasjon vi vil trenge senere. Men er det ikke viktig å lære om hvordan vi skal behandle hverandre i det  Norske samfunn? Er det ikke viktig å lære om respekt, konsekvensene av mobbing og hvordan det føles å ikke bli behandlet riktig? Ta kontroll, få utdanning om psykologi, ansatt psykologer på skoler, ha undervisning i helse om mobbing, fortell ekte hendelser. Hjelp oss, du vet ikke hvor alvorlig slike situasjoner er. Du vet ikke konsekvenser over små handlinger. For dette her, går ikke. Vi leser artikler i aviser om barn som har endt opp med selvmord på grunn av mobbing i skoler. Men hva gjør vi? Vi tenker "stakkar", og tenker over det en liten stund. Men så går det over. Vi må gjøre noe. Ikke senere, men nå!

  • 02.02.2017 kl. 11:17

SÅ MYE DERE SKULLE HA VISST


Jeg kom hjem hver dag etter skolen, og bare latet som ingenting. Vi pratet sammen og jeg sa ingenting. Jeg turte ikke å fortelle. Fordi jeg var redd for å bli dømmet, jeg var redd for den raske reaksjonen. Den negative og dømmende reaksjonen. Det at dere ikke skulle se min side og unngå å forstå meg. Så jeg holdt munn, og sa ingenting. Jeg var redd for at dere skulle se meg som den dårlige person jeg var. Det var så mye dere skulle ha visst. Og det å se tilbake på det, hvor du. Kjære Pappa, vet alt fra a-å er skummelt. Det var så mye jeg kunne forhindret, hvis dere hadde visst mer. Men igjen, hadde jeg vårt den jeg er i dag? Hadde jeg lært av mine dårlige handlinger? Nei. Og derfor ønsker jeg ikke å ta tilbake mine dårlige valg fra fortiden. For da hadde jeg ikke vært den jeg er i dag. Så takk, for at vi kan gjøre valg og lære av dem. 
 

  • 01.02.2017 kl. 21:57

SELVSKADING, KAN VI SNAKKE OM DET?


Arret. Arret jeg må leve med resten av mitt liv. Bare det å se ned på det tjukke, hvite merket minner meg om alt som skjedde. Det minner meg om svakheten. Når jeg ikke visste at det kunne være så mye verre. Når jeg laget noe jeg ikke hadde grunn for å lage. Jeg visste ikke hva smerte var. Så jeg blir flau av å tenke tilbake. Merkene mine minner meg om en uerfaren, liten, ung jente som ønsket å bli likt av alle. Som ikke taklet at noen ikke var like glad i henne som hennes beste venner. For slik er jo verden. Ikke alle kan like deg. Slik er det bare. Men jeg visste ikke det. Så i min situasjon, blir jeg flau. Det å skade og merke sin kropp for evig på grunn at en liten ting som egentlig ikke var så viktig. Når jeg ser tilbake etter alt jeg har gått gjennom etter det, så var det ingenting for å si det slik. Men poenget. Hvorfor blir det sett på som en normal sak i dagens samfunn? Det er jo helt sykt. Uansett hva det må være, så løser det ikke noen ting. Du er ikke verdiløs, du har folk rundt deg som er glad i deg, du trenger ikke gjøre det. Det endrer ikke smertene, det fjerner dem hvert fall ikke. Så nei. Hva vil du at dine fremtidige barn skal tenke om de ser arrene dine? Ønsker du å se barnet sitt fortvilte ansikt over at Mamma eller Pappa har skadet seg selv da de var yngre og uvitende. En dag. En dag vil du forstå og merke at det ikke var verdt det. Det blir bedre. Det gjør virkelig det. Dette kommer fra meg som sto opp å lurte på når jeg skulle fullføre alt. Fordi jeg så ingen utvei. Men en dag, fine deg. Da, vil du forstå at all smerten var verdt det. For du fikk oppleve å smile uten grunn, være omringet av fantastiske mennesker, Og se deg selv i speilet og tenke, "Jeg er god nok". 
 

  • 30.01.2017 kl. 09:31

MIN HELT, MIN PAPPA



Vi har aldri hatt det nærmere enn vi har nå. Du er min helt, som jeg kan se opp til, fordi du er så modig og sterk. Du inspirerer meg og respekterer valgene jeg tar. Du støtter meg gjennom alt, og det verdsetter jeg deg for. Kjære Pappa, tusen takk for at du er her for meg. Når vi begge mistet Mamma, sto vi sammen og jobbet oss sterkere. Vi utviklet oss sammen, og ble helt nye personer. Bedre og lykkelige personer. Jeg beundrer styrken din og ser opp til deg. Du er min rollemodell, min helt, og min aller beste venn. Vi kan le, vi kan gråte og vi kan snakke om alt. Selvtilliten og gleden min er det du, som har skapt.

Hva skulle jeg gjort uten deg? Hvor hadde jeg vært uten din fornuft? Du ser den ekte meg og er glad i meg for den jeg er. Vi går så godt sammen, og du vet alt jeg bærer i mitt hjerte. Tusen takk, verdens beste far, for at du er du. Dette skriver jeg med tårer i øynene, jeg er så takknemlig for å ha deg. Og det å plutselig kunne miste deg, klarer jeg ikke å forestille meg. Tusen takk for at du har funnet Sølvi som passer så godt på oss. Hun er en engel som jeg har lært å kjenne og elske. Hva var det vi sa, "Vi skal passe på hverandre". Og det har vi gjort siden dag én, Jeg passer ryggen din, og du passer min. Vi er et team.  

  • 29.01.2017 kl. 22:25

SKAPER OPERASJONER DÅRLIGE FORBILDER?


Her sitter jeg og bestemmer meg for å skrive enda et blogginnlegg. Og jeg føler meg, utrolig sint. Etter å ha sett videoer fra bloggere hvor plastisk kirurgi diskuteres. Jeg har skrevet et blogginnlegg om dette tidligere, hvor jeg diskuterer litt min mening om saken. Og nå, blir dem som har gått gjennom plastisk kirurgi hengt ut av andre personer i media. Det har blitt en automatisk sak, hvor dem som har gjort dette er dårlige personer. Men hvorfor? Dette er personer som har slitt tidligere og kun ønsker å føle seg bedre. Personlig, kunne jeg aldri gjort det selv, men det betyr ikke at jeg skal snakke ned på dem som har det. Hvorfor er det slik, at en person som gjør et inngrep, automatisk blir en dårlig person og får ikke poste på sosial media fordi de er dårlige forbilder. Selvtillit er noe du må jobbe med selv og den eneste personen du skylde på på grunn av dårlig selvtillit, er deg selv. Det er kun du som kan jobbe på den, og vi kan ikke forhindre at andre poster på media når de er stolt av seg selv. For hva er dumt med det? Og det at vi skal henge ut dem som har gjort det, og de blir frontet som dårlige personer, gjør meg utrolig sint. Det er deres kropp, ansikt og ikke minst, valg. Slik som jeg, som valgte å trene av 17 kilo, fordi jeg ikke var fornøyd. Skal jeg da føle meg som et dårlig forbilde fordi det var noe som plaget meg? Nei. Vi tar alle egne valg, og gjør feil. Men det betyr vel faen ikke at vi er dårlige mennesker. 

  • 27.01.2017 kl. 12:52

ET SAMFUNN FYLLT MED KJÆRLIGHET, IKKE HAT



Dette er ett press vi putter på oss selv. Hvorfor er det slik at sosial media og spesielt bloggere, alltid får skylden? Dagens samfunn sitt syn på dårlig selvtillit kommer fra dem som poster mye av seg selv på sosial media. Men, hvem gjør ikke? Vi har alle blitt en del av et overfladisk samfunn. Men hvorfor skal vi konstant skylde på dem som vi mener er "penere" enn oss? Hvorfor skal vi skylde på dem, at de ødelegger vårt syn på oss selv? Hvordan skal dette fikses, skal alle stoppe å poste selvportretter på grunn av at det finnes noen som "ser bedre ut" enn oss? Nei.

Vi er nødt til å stoppe å kritisere de andre rundt oss, alt på grunn av komplikasjoner ved egen selvtillit. Det trenger ikke å være noen som ser bedre ut enn deg, det handler om egen tankegang. Problemet kommer innenfra, og vi kan gjøre så mye ved å bare jobbe med oss selv. Tenk på hvor samfunnet hadde vært da? Vi kunne spredd kjærlighet isteden for hat, og alle kunne beundre hverandre men også seg selv. Ja, hun eller han var veldig pen, men det er også du! Det er vi alle. Vi er alle vakre, for vi er alle forskjellige. 

  • 24.01.2017 kl. 09:16

DERE REDDET MITT LIV

Jeg levde i mitt verste mareritt for ett år siden. Jeg var så langt nede at jeg ikke så veien ut. Alt rundt meg ble komplisert og umulig. Angsten ble verre og jeg sto alene uten noen bak meg. Jeg følte meg ensom og verdiløs. Jeg var innestengt, i meg selv og på rommet hvor jeg slet hver eneste dag. Livet ble en kamp, og jeg kjempet de rundt meg som ville meg vondt. Jeg lærte å kjenne meg selv dag for dag. Helt plutselig var masken borte når vennene dro. Jeg trengte ikke være noen andre enn meg selv, for jeg hadde ingen igjen å miste. Som stort sett var den eneste gleden med alt dette. Jeg fikk lære å kjenne meg selv og ikke utvikle meg for noen andre enn meg selv.

Skolen var en kamp. Jeg måtte tvinge meg ut av døren, hver eneste dag. Jeg klarte ikke, men jeg måte. Og det var da angsten slo til på sitt verste. Jeg ville ikke noen skulle se meg gå rundt alene. Det var flaut. Så jeg stresset med å gjemme meg på toaletter og gå til steder hvor ingen kunne se. For jeg var jo alene. Ingen forsto, ingen visste. Hvorfor gjorde ingen noe? Hvorfor sto de bare der når jeg hadde det så vondt. Det var da det slo meg. Hvordan kunne de vite? De hadde egne problemer. Det var opp til meg. Men på grunn av angsten var jeg redd for å bli ledd av hvis jeg spurte om å bli med. Jeg følte meg ikke god nok, jeg følte meg ikke verdt en dritt.

Så en dag, hvor jeg kom hjem fra skolen. Startet jeg å leke litt på sminkebordet, og da kom ideen. Hva med å starte å blogge igjen? Jeg hadde jo all tid i verden. Så jeg postet mine første innlegg, og jeg fikk respons. De likte det, jeg var flink. Så etter hvert utviklet jeg mer og mer selvtillit ut fra bloggen og responsen deres. Og hvis det ikke var for dere, som har likt, kommentert og skrevet til meg, så hadde jeg kanskje ikke vært her i dag. Tusen hjertelig takk. Og det er på grunn av dere, jeg deler mine egne erfaringer. For å hjelpe dere slik dere hjalp meg. Jeg skylder dere alt i verden, og vil aldri slutte å kjempe for dere. Jeg har selv vært den usikre, mobbet, utnyttet, lesbiske som aldri turte å komme ut, jenten som ikke hadde noen å se opp til. Så jeg står her med åpne armer å vil dere, kjære lesere, skal vite. At jeg, eg her for dere. Jeg er her for deg. Jeg forstår og ønsker å høre. Og takker deg for alt du har gjort for meg. Godt og vondt, for du har vært med å bygge den personen jeg er i dag. Den stolte jenten jeg er og det hadde jeg ikke vært hvis det ikke var for dere. Tusen hjertelig, takk. 

  • 23.01.2017 kl. 10:00

Å LEVE MED SOSIAL ANGST



Jeg ligger her i komplett stillhet. Det eneste som trenger seg inn er regnet på utsiden av vinduet. Men det er beroligende, det plager ikke. Jeg kan beholde roen, jeg trenger ikke anstrenge meg. Jeg vet det kun er meg, så jeg kan puste ut. Men så nærmer et par høye fot skritt seg døren. Og dørklokken ringer. Det banker hvileløst på døren. Og nervene begynner å presse seg sammen. Tankene rusher gjennom hodet i full panikk. Det føles ut som hjertet stopper men går helt opp i halsen samtidig. Jeg begynner å kaldsvette, hva skal jeg gjøre?

Telefonen ringer og det er et ukjent nummer. Hvem er dette? Skal jeg svare? Hva hvis det er viktig? Jeg begynner å kjenne panikken trenge seg gjennom huden. Jeg føler meg naken. Jeg føler meg så liten som jeg en gang var. Frykten tar over selvstendigheten jeg har jobbet så hardt for å bygge. Hårene reiser seg på ryggen, og frysningene sniker seg innpå. 

Jeg skulle egentlig spurt om hjelp nå. Jeg skal jo kjøpe meg den genseren men jeg finner ikke størrelsen. Damen står der borte. Men jeg tørr ikke. Hun ser opptatt ut, hva hvis jeg sier noe feil. Nei, det går ikke. Jeg klarer bare ikke. Så jeg går hjemover uten en pose med ny genser i. 

Jeg går hjemover helt alene. Men han kjenner jeg jo. Å nei, får ikke håpe han ser meg. Jeg tåler ikke samtalen akkurat nå. Jeg begynner å stresse for å finne en vei slik han ikke ser meg. Jeg ser bortover får å sjekke at han ikke har merket noe. Og i det øyeblikket deler vi et blikk, han har sett meg. "Sandra!" roper han, og hele kroppen min kollapser innvendig. Fordi jeg snakker kun med han når jeg har andre rundt meg. For da er jeg trygg. Da blir jeg ikke stresset slik jeg sier noe feil. 

Ja, jeg lever med sosial angst. Hver dag er kanskje ikke fylt med angst, men jeg kjenner alltid en viss angst hver dag. Og vi er nødt til å ta angst seriøst. Fordi det er en lidelse. Vi med angst lider. Vi føler ubehag, frykt, stress og belastninger. Så jeg ber for at angst vil bli tatt mer seriøst, og bli sett som den forferdeligheten det er. Det stopper deg, det setter grensen på hva du kan og ikke. Det stopper fra å leve for fullt. Og vi sliter, hver eneste dag. Det er en kamp, angst er en kamp. Aldri undervurder en som lider av angst. Det er en kamp som er umulig å føle på uten egen erfaring. Men vi er sterke, vi skal være stolte over hva vi overlever. Vi vil ta skritt fremover og tilbake, slik er angsten. Det er ikke sikkert vi vil bli kvitt den, men bare det å klare å leve med den er et fantastisk mål. 

 

  • 22.01.2017 kl. 05:19

KJÆRE MAMMA



Kjære Mamma, jeg håper du har det bra. Jeg ønsker å takke deg for alt du har gitt meg i din levetid og etter. Det er nå et halvt år siden du forlot oss, og det har vært mange oppturer og nedturer siden. Det gjør meg lettet å vite at du har det bra og endelig kan hvile. Jeg er glad på dine vegne, for jeg vet du har det bra. I flere år har du vært min helt, i tider hvor jeg har slitt har du vært sterk og jeg har kunnet sitt opp til deg. Du var alltid så sterk når du var svak, og det beundrer jeg deg for. Jeg ønsker å takke deg for alle de tidene du sto opp for meg når jeg ikke klarte det selv. Det var da jeg så hva jeg betydde for deg. Når du forsvarte og beskyttet meg for dem som ville meg vondt.

Jeg vil også takke deg for at du ført meg dit jeg har nå. Også for at du var og vil være den jeg ser opp til når tider er vanskelige. Og takk, for at du har ført meg sammen med de fantastiske menneskene jeg har lært å kjenne gjennom sorgen. Du gjorde hele hendelsen lettere for meg fordi jeg visste du ikke vil se meg i den tilstanden, du ville se meg sterk. Og derfor har jeg klart å takle den så bra. Tusen takk for det. Og jeg vil du skal vite, at du og Pappa er grunnen til at jeg har klart å trene og bli fornøyd med min egen kropp. For det vet jeg, det var ditt største ønske. At jeg skulle være den fine og flotte jenten jeg kunne bli.

Jeg skal se og tenke på deg, når jeg sliter og har det vanskelig. For det er det jeg vil huske mest med deg. Din styrke og selvstendighet. Det ønsker jeg å ta med meg videre. Og tusen takk kjære Mamma, for at du lar meg vite at du har det bra. Takk for at du forlot meg med en lettelse om at du endelig hadde det bra. Kjære Mamma, tusen takk for alle de 16 årene jeg fikk sammen med deg, de var utrolig lærerike og et flott kapittel i mitt liv. 

 

  • Sandra Margrethe Birk

    Hei! Mitt navn er Sandra og jeg kommer fra Stavanger. Dette er min blogg hvor jeg skriver om forskjellig helt fra det vanlige hverdagslivet til problemer eller saker jeg interesserer meg for. Hvis dette er noe som hører interessant ut for deg, gjerne følg meg videre! Sjekk ut linkene over for å følge meg på mine andre sosiale medier! Tusen takk for at du besøkte bloggen min, håper du kommer igjen!


    KONTAKT


    Sandrabirk@outlook.com

    Søk

    Bla i bloggen


    Bloggdesign

    Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no
    hits